fredag 17. januar 2014

Å kunne gå med pølseskinnsbukser

Noen ganger bare mister jeg helt garderoben. Hva i all verden skal man gå med. Ender opp i en fritidsbukse uten noe som helst som kan minne om form med strikk i livet. Frihet, heter det. I den kan jeg sitte som en kråke, sitte rett i ryggen, gjøre både styrketrening og yogaøvelser.

Da kan det være greit se på ca. likeårede folk i en forsamling og prøve trekke ut oe insp fra dem. Jeg har begynt i et kor for studenter/unge voksne. Hva var det disse gikk med? Jo, alle bortsett fra to gikk med trange jeans/trange bukser, det jeg ønsker kalle pølseskinn. Unntakene hadde vid bomullsbukse og en nylonstrømpebukse under en kjole/kardigan. Men alle disse jentene har store lår. Det har ikke jeg. De har StandardBein. Dvs. at når de kjøper bukser pret-a-porter(klar-til-bruk) i butikken, så sitter faktisk buksa tett rundt beinet når den sitter greit i livet. Klærne i butikken er faktisk tegnet og sydd for deres legeme! For meg er tettsittende bukser enten for små i livet/rundt hofta, eller for store om beina.

Jeg har så lyst til foreta en undersøkelse. Er det virkelig slik at disse buksene passer på dem? Plages de på noen møte av buksene? Er de trange i livet? Tyter det ut bilringer ("muffin top")? Klarer de bøye knærne? Er det ubehagelig? Eller er livet helt greit, liksom? For alle går jo med sånne bukser, men alle gikk jo med korsett også.

PS I: Jeg har ikke nø imot StandardBein. Det betyr kanskje større hofter, og når man som regel er tynnere i midjen, (før middelalderen :P), betyr det at man har finere proporsjoner enn en med TynneBein.

PS II: Jeg skal legge ved et bilde av pølseBein. Pølseskinnsbukser. Korsetthoser. Korsett på Store norske leksikon.

fredag 9. november 2012

Om man kan ta bilder av folk

- ER DET IKKE SKUMMELT Å TA BILDER AV FOLK?

Jeg prøver å ta bilder av folk på gata (fremmede), men jeg tør det egentlig ikke. Resultatet blir det at jeg, som når jeg er i Oslo en tur, eller nå som jeg bor Bergen, tar bilder av folk bakfra, rett etter at de har gått forbi, eller når jeg tror de ikke ser.

Tøffe sko: Her stod vedkommende på andre siden av en bussbås
Hvis jeg skal ta skikkelige bilder, blir hele tiltaket synlig for fotoobjektene, og jeg føler jeg bør spørre dem om det er greit. Det kan jo hende at dette bildet blir postet på et offentlig sted - denne bloggen.

Hvordan skal jeg spørre,? "Hei, kan jeg få ta bilde av deg?" Mistenkelig, det, hvorfor skal jeg ta bilde av deg, da? Skal jeg nevne at det er til en blogg med én gang, kanskje? "Hei, jeg har en moteblogg - kan jeg få ta bilde av deg?" Moteblogg, da lurer de på hva det er. Moteblogg er ikke helt riktig heller, det hadde kanskje vært bedre å bare si fotoblogg, eller blogg alene. Så spør de om navnet - og jeg svarer "- - ", en blogg som ingen har hørt om.

Problemet med å spørre er at de gjør seg til, smiler veldig mye, eller ser mot meg, fotografen, og man mister kjensla av at det er tatt på gata, i et øyeblikk av livet.

Og hvor mye informasjon er man ute etter? Skal man spørre etter navnet deres? Det er egentlig ikke så viktig med navnet heller, hva personen heter. Det er hyggelig med et fornavn på personen som akkopagnement til bildet, men det er egentlig irrelevant. Det er bedre med en tittel etter hvor man tok det, eller bare det lille som ved antrekket som fanget oppmerksomheten.

Jeg tror til sist at man ikke er nødt til å spørre. Man kan jo bare være frekk og knipse i vei. De fleste tenker ikke over det, om det flyr noen omkring og tar bilder, de fleste er så opptatt av sine egne tanker at de ikke kan forestille seg at det er dem som er senter for fotografen. Selv om jeg tror dette, føler jeg at jeg stikker meg veldig fram og at jeg bryter folks grenser ved å åpenlyst ta bilder. Selv med den lille mobilen jeg bruker som kamera.



- JO!
DET ER DET!

tirsdag 23. oktober 2012

"Woolsocks"


JA, DÅ VAR ME TILBAKE, JA! FRÅ SUMARDVALEN!

Oioi, i dag har vært en dekadent (moralsk forfallen eller fordervet) dag, ettersom Cubus hadde tilbudsdag med rabatt på alle varer. Ånai. En som stadig går tom for sokker i heimen, snappet med seg et par røde ullsokker, eller WOOLSOCKS, for det er dét som står på pakken. Jeg stusset veldig over dette: hvorfor står det "woolsocks" på pakken? Er "woolsocks" i det hele tatt et ord på engelsk? Nei, for på engelsk heter det "wool socks", i to ord. Sammenslåiinga er tilpasning til norsk språkmiljø, der ord skrives sammen og ikke for seg. Så hvorfor på engelsk?

Når jeg besøker Cubus sine nettsider og målrettet skriver inn cubus.com i adressevinduet i nettleseren, sendes jeg øyeblikkelig til cubus.com/no, til den norske siden, fordi - det er den eneste som finnes. Cubus holder utelukkende til i Norge. Hvorfor ikke "ullsokker"? Hvorfor er det store flertallet av alle plaggnavnene på Cubus, og i svært mange andre kleskjeder, også, på engelsk?
Woolsocks! De var deilige å ha på, og helt knall m sløyfen og den supertrendige fargen burgunder! CARE!
Ett spørsmål er hvorfor plaggnavnene er på engelsk - et annet spørsmål er hvordan det påvirker språksansen. Jeg må si meg meg rimelig lei av den unødvendge engelsken overalt i klesbutikkene. Vi mister en del av kulturen vår på denne måten. Jeg er klar over at for en god del plagg er det bare disse lånordene som finnes og som er det plaggene heter, men altså, tights og leggings brukes om hverandre i hutt og hei og betyr leggvarmere eller jammen meg det motsatte på originalspråket enn det gjør på norsk, noen sykles med, og hva er egentlig strømper?

Og jeans  er ensbetydende med bukse for mennesker under 30, tror jeg. Stakkars dem, vet de at det finnes en Bedre Vei? Haha, fordøyelsesproblemene.

Men tilbake til temaet:  59 kr for et par sokker, som du kan se av bildet, er heller ikke billige sokker. Billige sokker er som regel av lavkvalitetsbomull, 2pk til ti kr stykket. Ull er et dyrere materiale enn bomull, som også gjør sokkene dyrere. Likevel koster ulvang-sokker mer. Disse "woolsocks" er nemlig ikke av ull! Ullsokker kjøpt på Cubus og bikbok og sånt, til en rimelig penge dersom de hadde vært av ull, med "trendy" farger eller design, er som regel laget av det billige stoffet akryl (kunstull) eller en  ullblanding med minst 50% akryl eller andre kunstfibre i.

Hentet fra varedeklarasjonen:
FIBRE COMPOSITION
NO 40% VISKOSE/37%POLYAMID/18%ULL/4%KASMIR/1%ELASTAN

Viskose - syntetisk tekstilfiber av cellulose, ligner mye på bomull, men billigere
Polyamid - syntetisk tekstilfiber av olje, "plastklær", tørker raskt, puster dårlig. Nylon er et polyamid
Ull - hår fra sau, godt isolerende, holder varmen i våt tilstand
Kasmir - hår fra kasjmirgeita, slitesterk
Elastan - syntetisk tekstilfiber med stretch
(kilde: SNL)

Jeg lurer på hvordan slike blandinger fremstilles. Er det slik at sokken strikkes av én  som består av 100 tråder, der 40 er viskosetråder? Eller varmer de opp ullen så den smelter sammen med de andre kunstfibrene?

Kunstfibre i ullblandingen  gjør sokken mer slitesterk, men fører også til at den puster dårligere og nupper verre.......jaja, ullblandinger slipper man å håndvaske. Man bare hiver dem i vaskemaskinen, så de kan lekke akryl-lo til kloakken og videre inn i økosystemet.

lørdag 19. mai 2012

LUFTWAFFE @ Bø torg, 17. mai


Det du ser her er Luftforsvarets permuniform. Med hatt og lærling-L-er på kragen! Det hender de bruker belte også, det gir et litt annet uttrykk, som du kan se på dette bildet fra Kristiansand (jeg vet ikke om dette er tjeneste- eller permuniform):

Hands Down

lørdag 12. mai 2012

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...